Vi sitter slitne og ganske klare for å komme hjem igjen. Men først har vi en innrømmelse å komme med. Vi har selvfølgelig forsøkt å formidle hva vi har opplevd på turen. Likevel har en god del blitt utelatt. Det ligger i sakens natur at noen ting blir redigert vekk. Vi antar for eksempel at det ikke er viktig for dere å vite at noen stuepiker er gjerrige på hårshampooen mens andre ikke er det. Kanskje fordi vi heller ikke synes at det er veldig viktig. Andre ting har vi med vitende og vilje unlatt fortelle til nå, og da tenker vi spesielt på en ting:

Stian satte seg på kne i Grand Canyon og fridde, og jeg sa ja. Det ble feiret med rødvin som vi hadde båret ned, riktignok orket vi ikke mer enn ca 5 slurker hver, det smakte faktisk bedre med vann. Der svette som vi var og med selskap av diverse småkryp ble vi enige om at nå er det oss mot røkla! ;-)

Takk for turen
Stian og Lina

I dag har vi tatt en “Trolley-tour” og fått litt mer oversikt over bakgrunnshistorien til det historiske distrikt et fra en energisk yankee sjåfør opprinnelig fra New Jersey. Ikke alt var like “historisk” vi fikk også se stedet der Forrest Gump ventet på bussen i filmen …eh, Forrest Gump. Etterhvert ble det litt shopping i en koslig butikk kalt Mint og innehaveren der anbefalte oss å spise på byens (faktiske verdens) beste pizza-plass kalt Vinnie Van GoGo’s. Og det var god pizza, omtrent som på Ville Paradiso i Oslo. Nå har vi pakket og er klare for hjemreisen. Eller så klare som vi kan bli…

Hopp over dette avsnittet om du ikke er spesielt opptatt av musikk.
Det er en del som har spurt meg om hvorfor vi skal til Macon (ettersom de færreste har hørt om byen). Så jeg tar meg tid til å forsøke og forklare På denne turen gjennom sørstatene har vi vært innom fødeplassen til de fleste populære musikkformene fra forrige århundre. Jazz, Blues, Rock og Country. Alt dette kommer mer eller mindre fra sørstatene og da gjenstår det som simpelthen kalles Sørstatsrock. En sjanger som stjeler hemningsløst fra alle de forannevnte sjangere På slutten av sekstitallet ble denne sjangeren “oppfunnet” av brødrene Allman og resten av bandet deres i nettopp Macon. Bandet het selvfølgelig the Allman Brothers Band. Et annet og kanskje mer kjent band innen sjangeren er Lynyrd Skynyrd. Det var dagens forelesning i musikkhistorie og nå tilbake til reisebrevet.

Macon viste seg å være en koselig liten by (ca. 100-tusen innbyggere) og siden vi ikke hadde planlagt så nøye hvor vi skulle bo tok vi turen ned til turistsenteret. Vi kom frem fem minutter etter stengetid men fikk likevel hjelp til å komme oss til et Best Western-motell med rabatt på kjøpet. Etter innlosjeringen tok jeg en tur ned til kirkegården for å finne gravstedene til Duane Allman (gitaristen) og Berry Oakley (bassisten) fra … ja, the Allman Brothers Band.

Lina er ikke like levende opptatt av sørstatsrock generelt og Allman spesielt som meg så hun ble igjen på motellet for slappe av ved bassenget. Etterpå forsøkte vi å ta oss en tur ned i byen for å finne en restaurant men det viste seg at det ikke var lett å finne en åpen restaurant etter klokka sju i Macon. Så vi dro opp igjen til motellet og sjekket ut tilbudet i restauranten/baren der. Maten var vel ikke all verden å skryte av men det var en fin bar på en sliten måte. Dama bak disken kunne teksten på alle sangene fra jukeboksen og sa ikke nei til en tequila eller to og visste hva vi ville ha. Tja, det ble i hvert fall koselig sent.

På tirsdag var målet å komme seg til Savannah som er endemålet for turen. På veien ble det mye mat og mange omveier. Vi startet med å besøke Georgia Music Hall of Fame, nede i sentrum av Macon. Lengden på besøket ditt trenger strengt tatt ikke å være lenger det tar å si Georgia Music Hall of Fame. Ikke fordi det er få kjente artister fra Georgia (jeg nevner i fleng: Otis Redding, Ray Charles, R.E.M og selvfølgelig Allman) men fordi det var veldig lite informativt. Etterpå insisterte jeg på brunch på H&H Restaurant. I grunnen bare fordi dama som driver stedet pleide å lage mat for Allman når de turnerte på søttitallet. Hva kan jeg si om maten, en halv fritert kylling med mais, bønner og collard (har ikke helt funnet hva det er men det ser ut som kokt spinat og smaker verre). Med andre ord et realt sørstatmåltid.

Via et par oppslag i reisebiblioteket oppdaget vi, at vi var bare noen å miles unna Juliette som er den nesten forlatte byen som har den opprinnelige “Whistle Stop Cafe” kjent fra bok og film. Dermed ble den den omvei dit for å se hvordan det virkelig så ut. Ettersom brunchen fortsatt lå tungt i magen ble det ingen stekte grønne tomater på oss men en liten dessert hadde vi jo plass til. Resten av turen gikk på kryss og tvers av Interstaten og vi passerte både Dublin og Statesboro før vi kom frem til Savannah. Min tidligere nevnte forkjølelse hadde i løpet av natten nådd orkanstyrke 5 med mulighet for økning. Med andre ord måtte Lina kjøre hele etappen, i tilfelle jeg skulle få et nyseanfall. Hun loset oss trygt inn på the Promenade Hotel, som ligger nede i “gamlebyen”, og som vi fikk en god deal på fordi de holder på å pusse opp, uten det ser ut til å berøre oss.

Etter maten hoppet vi fra honky-tonk til honky-tonk, tipset overmåte til band vi likte, var litt ufyselige mot de (som i våre ører) var kjipe og hadde en veldig morsom kveld.

Søndagen startet sent, men godt. Etter brunch, tok vi turen til The Country Music Hall of Fame. Her fikk vi en gjennomgang av countryhistorien og muligheten til å høre gamle låter slik de låt når de ble innspilt for første gang. Etter å ha vært gjennom diverse musikk-museer i Austin, Memphis og nå Nashville begynner vi og få grei oversikt over amerkanske musikkhistore – hvertfall før 1970 ;-)

Kvelden ble relativt rolig. Vi svingte innom Tootsie en siste gang før vi gikk tilbake til Doritos, klesvask og HBO på hotellet. Utpå kvelden ble det fryktelig tordenvær og himmelen tømte seg, men dagen etter strålte solen like forbannet og alt var som før. Men like varmt som i Memphis ble det aldri, selv om gjennomsnittet lå på 99 Fahrenheit (ca. 38 varmegrader).

PS: Jeg har mistet telefonen min, så ring Stian hvis det er noe (Nå kan jeg endelig kjøpe meg en ny)!

Etter å ha tråklet oss ned 2. avenue og opp Broadway mellom sørtstatsflagg og “God bless america”-skilt kom vi til Ryman Auditorium. Det opprinnelige innspillingsstedet for “the Grand Ole Opry” (radioshowet som har gått lengst i verden). På scenen har blant annet Hank Williams, Patsy Cline og Johnny Cash stått (leser du moder’n?). Vi tasset først rundt inne i selve salen og kikket på montre med utstillinger av de største stjernene som har deltatt. Når vi kom ned til scenen fikk prøve meg foran mikrofonen. Den ivrige leseren har kanskje lagt merke til at det har gått under en uke siden vi passerte krysset der Robert Johnson gjorde en avtale med jævel’n til jeg har sunget i mikrofonen i Sun Studios og til slutt opptrådt på Grand Ole Opry. Jeg ble riktignok ikke ropt opp igjen for seks ekstranumre som Hank Williams i sin legendariske debut her, men jeg hadde “a good ole time”! Vi betalte også 4$ ekstra for en guidet tur bak scenen, men det kunne vi nok ha spart oss ettersom den var fullstendig ombygd etter renoveringen på nittitallet og Caleb (vår noe nervøse og sannsynligvis ferske guide) ikke var direkte kunnskapsrik, men vi så nesten bakgården der “the Everly Brothers” ble oppdaget.

Etterpå stakk vi innom et trykkeri som har lagd mange av plakatene til Ryman, de har vært i drift siden 1879 og selger opptrykk av de originale litografiene sine, Lina likte også katta deres. Til slutt endte vi på Tootsie’s (Orchid Lounge) stedet som Hank Williams stadig vekk måtte hentes på etter pausen i radioprogrammet. Det var ikke alltid han ble med tilbake og femti år etterpå kan vi forstå det.

I skrivende stund er klokka halv sju her og vi er bare innom hotellet for å friske oss opp før vi kaster oss ut i lørdagskvelden med Nasville Honky Tonk og alt det måtte føre til.

Hvor bor man man Nashville spør du? På Best (Country og) Western selvfølgelig. Denne kvelden går med til akklimatisering til madrasser, sengetøy og luftkondisjonering.

Vi var ikke helt forberedt på hva som kom til å møte oss i Memphis verken av varme eller ståheien rundt det som kalles Elvis-week som feires rundt dødsdagen hans 16. august hvert år. Det var kanskje like greit. All ære til alle som har sovet i telt på syd-og nordpolen – men hva med å prøve seg i et knøttlite telt i drøye 40 varmegrader og meget høy lyftfuktighet? Dere er herved utfordret! Uansett går det over all forventning, det er utrolig hva kroppen takler bare vi tar det med ro, drikker nok både av øl og vann, og avkjøler seg i bassenget.

Graceland Camping er perfekt plassert rett ved Graceland og vi har gangavstand til alt som skjer av underholdning (les: Elvis imitatorer) og et ukjent antall Elvis souvernir-sjapper. Også er det det mye rart og se på. Det er imponerende hvor mange som holder ut i skinndresser og Elvis-dresser i denne varmen og spennvidden er stor. Fra nyfødte babyer til eldre par forlengst passert gamlehjemsalder, i alle farger og fasonger.

En stopp på legendariske Sun Records var obligatorisk. Det var sannsynligvis den travleste dagen i året, men vi fikk omvisning etter hvert. Det var litt spesielt å tråkke rundt på linoleumen hvor Elvis, Johnny Cash, Jerry Lee Lewis, Carl Perkins og i senere tid bl.a U2, har gjort legendariske innspillinger. Mikrofonen som har blitt brukt til alle innspillingene var der fortsatt og Stian fikk leke seg litt med den :-) Vi fikk også med oss borgerrettighetsmuseet som er bygget rundt motellet hvor Martin Luther King jr. ble skutt i 1968.

Graceland har vi gjort i dag, på dagen 30 år siden Elvis døde. Køen var lang men det var verdt å vente litt. Selve huset er overraskende lite, men Elvis’ smak kom godt fram. Det var mye av alt, lyskronene var store, tremøblene massive i jungelrommet, som hadde grønt teppe på gulv og tak, og tvene var var såklart på plass i hvert eneste rom. Graven var overfylt med blomster, teddybjørner og gråtende damer.

Nå har vi hentet billetter til kveldens konsertopplevelse, “Elvis – Midnight in Vegas Concert”. Der kommer Elvis på storskjerm sammen med backingbandet hans, the TCB-band, live på scenen.

Siste dag i New Orleans startet sent men godt, vi tasset i grunnen bare litt rundt i de franske kvartalene og gjorde et lite forsøk på å besøke St Lois Cemetary No.1 kjent for blant annet graven til tidligere omtalte Marie Laveau og gravplasscenen fra Easy Rider. Det hele strandet fordi vi som sagt hadde startet dagen sent, og gravplassen stengte klokka tre. Antageligvis like bra ettersom gravplassene i New Orelans er yndede steder for ranere. I stedet fant vi oss en bakgårdsbar som serverte Mint Julep og skrev noen postkort. Kvelden ble tilbrakt i områdett rundt Frenchman Street en gate med barer og restauranter og ikke minst musikk ut av hver dør. Vi var innom blues, swing og country på et par kvartaler og sannelig havnet vi ikke midt oppi en plateinnspilling. Så i oktober kan du kanskje høre oss hoie og klappe på den nye plata til Linnzi Zaorski.

Mississippideltaet

Veien ut av byen gikk tilbake langs samme rute som vi fulgte inn til byen så nok en gang så vi ingenting til ødeleggelsene til Katrina. I dag har vi fulgt Mississippi-elva nordover inn i staten Mississippi og selv om vi har kjørt veien merket som the Great River Road har vi sett bemerkelsesverdig lite til elva. Likevel har det vært en fin og rolig kjøretur med første stopp i St. Fredriksville for lunsj på koselige Magnolia Cafe. Stedet ble styrt av en dame som sannsynligvis ble lei av livet som bryggesjauer og stedet slo seg på kafedrift. Dagens var røde bønner og ris og den var god selv om det kanskje ikke var det lureste valget når man har flere timer i bil foran seg. Målet for dagen var å komme seg til Vicksburg ca halvveis mellom New Orleans og Memphis og ved inngangen til Mississippi-deltaet. Vi visste egentlig ikke så mye om byen men det viser seg at byen spilte en stor rolle i borgerkrigen pga beliggenheten i forhold til elva. Nordstatene med General Grant i spissen beleiret byen i 49 dager før de til slutt vant kotrollen over elva.

A mansion on the hill

Hvor overnatter man i en by med en slik historie? Jo, man legger seg inn på Cedar Grove Mansion, stedet General Grant tok som hovedkvarter etter overgivelsen. Nå har vi riktig nok ikke tatt oss råd til et rom i selve hovedbygningen men tatt til takke med et lite krypinn ved siden av svømmebassenget. Rommet byr på peis, badekar med løveføtter og en velkomst -sherry, så vi klarer oss nok.

Middag spises selvfølgelig i hovedhusets gourmetrestaurant og avsluttes som seg hør og bør med et par friske Mint Juleps på “trammen”. Takk og lov for lavsesongen.Tudelu!

PS! Dette skrives rett ved siden av Beale Street i Memphis

PPS! Jeg har bare i igjen 13 porsjonssnus og Amerikansk Smokeless Tobacco er ikke det samme.

Vi bor på Bourbon Orleans midt i det Franske kvarteret, og rommet vårt vender ut mot Bourbon Street – partygata. Den er forøvrig ikke verdt å bruke så mye tid på, det er en eneste stort virvar av puber, souvernir-sjapper innkastere og fulle folk.

Vi startet vår første dag i New Orleans med i jazzbrunsj-buffet i bakgården hos the Court of Two Sisters. Der smakte vi på jambalaya (kylling, ris, grønnsaker og cajun-krydder), skildpaddesuppe, cajun-pasta, ambrosia (div. frukt med revet fersk kokos). Fantastisk mat i nydelige omgivelser. Etter at magene våre var fylt på randen av det som er forsvarlig, fant vi veien til Voodoo-museet. Det var spennede, men ikke spesielt skummelt. Her var alt som kunne forventes av slanger på glass, allgatorhoder, hodeskaller, voodoo-dukker og ikke minst historien om Marie Laveau, voodo-dronningen.

Etter at vi hadde brukt dagen på å tusle i det franske kvarteret sammen med joggende folk i røde kjoler, såkalte Hashers hoppet vi i hotellbassenget. Der fikk vi erfare hvordan frusterte fruer fra forstedene fester når de er på vill og gæær’n ferie New Orleans. Det er visst vanlig å ta seg en helg for å feire at barna har begynt på skolen igjen! Etterhvert kom vi snakk med Jimmy og Jane fra Alabama. De var et avslappet par med voksne barn som pleide å dra til New Orelans ny og ne. Jimmy hadde lagt merke til Stians tatovering og var interessert i historien bak. Siden det ikke var noen historie syntes han vi måtte finne opp en – så kjære venner, Stian var ikke med meg på Intererrail for 10 år siden. Han var i et norsk fengsel og det var der han fikk tatovering, ikke i Praha som dere har trodd!

Jimmy and Jane: We’re explaining the story behind Stian’s tattoo ;-) Nice meeting you both, if you ever come to Norway – give us a call!

Etter badingen tok vi turen ut av kvarteret til Tipitina, en konsertarena litt mindre enn Rockefeller. Før konserten med Stanly Jordan måtte vi spise litt og der dumpet vi helt tilfeldig bort i den fantastiske restauranten Dick & Jenny’s Den anbefales på det sterkeste! Billig og veldig bra nabolagsrestuarant som visst var på topp-10 i New Orleans. Konserten var veldig bra, Stanly Jordan var ganske så fantastisk på sin gitar. I 2. sett fikk han med seg både trommer og bass.

En taxisjåfør som hadde bodd to år på Tøyen kjørte oss hjem etter konserten, og snakket fortsatt litt norsk. Han har ei søster som bor rett bak Legevakta i Hausmannsgate. Det er vel ikke nødvendig å si at det har vært en fantasisk dag??

Musikken

Austin liker å kalle seg “the Music Capitol of the World” og så langt er det egentlig ingen som har giddet å motsi dem og det kan ikke underslås at dette er hovedgrunnen til at vi la turen innom. I løpet av et par varme kvelder har vi fått med oss James McMurtry (vi hadde heller ikke hørt om ham før og det var halve moroa) pluss et par band vi ikke husker navnet på en gang. Greia er jo at man kan tasse opp en gate fylt med barer og alle har tre band som spiller i løpet av kvelden. Vi allerede begynt å leke med tanken på å dra tilbake for South by Southwest (en slags :bylarm i n-te potens) en gang i fremtiden, noen som har lyst til å bli med?

Maten

Når man er i Texas er det egentlig bare to ting man forventer av maten: At det er mye og at det befinner seg barbequesaus i umiddelbar nærhet. Texaner’n liker å fritere maten og i utgangspunktet har vi ikke så mye imot det, men det kan muligens overdrives. Dette er de mer eller mindre herlige friterte rettene vi har mesket oss med uten egentlig å gå for fritert mat, det bare ble sånn.

• Fritert kyllingburger
• Kyllingfritert biff (fritert på samme som fritert kyllingburger)
• Friterte kyllingvinger
• Friterte løkringer
• Friterte grønne tomater (akkurat som i boka/filmen Stekte grønne tomater på Whistlestop Café)
• Friterte fylte Jalapenos (fylt med tre typer ost og kylling. Så godt at gode kristne må avstå)

Jeg har forøvrig slått fra meg krokanen men kan likevel nevne at jeg har spist en godkjent is med ristede mandler, jeg regner ikke med å komme nærmere.

Dyrene

Town Lake er hjem for mange dyr. Vi så en drøss med skillpadder som visst nok ikke har noen naturlige fiender i sjøen og derfor formerer seg ganske friskt. Mest kjent er nok flaggermuskolonien på ca 750 000 dyr som holder til under Congress Bridge. Det var ganske sært å stå på brua og se dem dra ut for å spise etter at det ble mørkt

Kjendisene

Austin er proppfull av kjendiser og dette er noen av kjendisene vi ikke så en snurt av: Willie Nelson, Lance Armstrong, Kinky Friedman (ja da, han er kjent du visste det bare ikke før nå), George W. Bush (han bor visst i Washington for tiden), Robert Rodriguez og Renee Zellwegger.