Dag 21 og 22: Savannah via Macon

På mandag forlot vi Nashville i retning Georgia. Jeg innså at det jeg trodde var et kuppelhue etter for mye honky-tonk var en fullverdig forkjølelse beregnet til orkanstyrke 2. Målet for dagen var å komme frem til Macon ca. midt i Georgia.

Hopp over dette avsnittet om du ikke er spesielt opptatt av musikk.
Det er en del som har spurt meg om hvorfor vi skal til Macon (ettersom de færreste har hørt om byen). Så jeg tar meg tid til å forsøke og forklare På denne turen gjennom sørstatene har vi vært innom fødeplassen til de fleste populære musikkformene fra forrige århundre. Jazz, Blues, Rock og Country. Alt dette kommer mer eller mindre fra sørstatene og da gjenstår det som simpelthen kalles Sørstatsrock. En sjanger som stjeler hemningsløst fra alle de forannevnte sjangere På slutten av sekstitallet ble denne sjangeren “oppfunnet” av brødrene Allman og resten av bandet deres i nettopp Macon. Bandet het selvfølgelig the Allman Brothers Band. Et annet og kanskje mer kjent band innen sjangeren er Lynyrd Skynyrd. Det var dagens forelesning i musikkhistorie og nå tilbake til reisebrevet.

Macon viste seg å være en koselig liten by (ca. 100-tusen innbyggere) og siden vi ikke hadde planlagt så nøye hvor vi skulle bo tok vi turen ned til turistsenteret. Vi kom frem fem minutter etter stengetid men fikk likevel hjelp til å komme oss til et Best Western-motell med rabatt på kjøpet. Etter innlosjeringen tok jeg en tur ned til kirkegården for å finne gravstedene til Duane Allman (gitaristen) og Berry Oakley (bassisten) fra … ja, the Allman Brothers Band.

Lina er ikke like levende opptatt av sørstatsrock generelt og Allman spesielt som meg så hun ble igjen på motellet for slappe av ved bassenget. Etterpå forsøkte vi å ta oss en tur ned i byen for å finne en restaurant men det viste seg at det ikke var lett å finne en åpen restaurant etter klokka sju i Macon. Så vi dro opp igjen til motellet og sjekket ut tilbudet i restauranten/baren der. Maten var vel ikke all verden å skryte av men det var en fin bar på en sliten måte. Dama bak disken kunne teksten på alle sangene fra jukeboksen og sa ikke nei til en tequila eller to og visste hva vi ville ha. Tja, det ble i hvert fall koselig sent.

På tirsdag var målet å komme seg til Savannah som er endemålet for turen. På veien ble det mye mat og mange omveier. Vi startet med å besøke Georgia Music Hall of Fame, nede i sentrum av Macon. Lengden på besøket ditt trenger strengt tatt ikke å være lenger det tar å si Georgia Music Hall of Fame. Ikke fordi det er få kjente artister fra Georgia (jeg nevner i fleng: Otis Redding, Ray Charles, R.E.M og selvfølgelig Allman) men fordi det var veldig lite informativt. Etterpå insisterte jeg på brunch på H&H Restaurant. I grunnen bare fordi dama som driver stedet pleide å lage mat for Allman når de turnerte på søttitallet. Hva kan jeg si om maten, en halv fritert kylling med mais, bønner og collard (har ikke helt funnet hva det er men det ser ut som kokt spinat og smaker verre). Med andre ord et realt sørstatmåltid.

Via et par oppslag i reisebiblioteket oppdaget vi, at vi var bare noen å miles unna Juliette som er den nesten forlatte byen som har den opprinnelige “Whistle Stop Cafe” kjent fra bok og film. Dermed ble den den omvei dit for å se hvordan det virkelig så ut. Ettersom brunchen fortsatt lå tungt i magen ble det ingen stekte grønne tomater på oss men en liten dessert hadde vi jo plass til. Resten av turen gikk på kryss og tvers av Interstaten og vi passerte både Dublin og Statesboro før vi kom frem til Savannah. Min tidligere nevnte forkjølelse hadde i løpet av natten nådd orkanstyrke 5 med mulighet for økning. Med andre ord måtte Lina kjøre hele etappen, i tilfelle jeg skulle få et nyseanfall. Hun loset oss trygt inn på the Promenade Hotel, som ligger nede i “gamlebyen”, og som vi fikk en god deal på fordi de holder på å pusse opp, uten det ser ut til å berøre oss.