Epilog: Newark flyplass

Vi sitter slitne og ganske klare for å komme hjem igjen. Men først har vi en innrømmelse å komme med. Vi har selvfølgelig forsøkt å formidle hva vi har opplevd på turen. Likevel har en god del blitt utelatt. Det ligger i sakens natur at noen ting blir redigert vekk. Vi antar for eksempel at det ikke er viktig for dere å vite at noen stuepiker er gjerrige på hårshampooen mens andre ikke er det. Kanskje fordi vi heller ikke synes at det er veldig viktig. Andre ting har vi med vitende og vilje unlatt fortelle til nå, og da tenker vi spesielt på en ting:

Stian satte seg på kne i Grand Canyon og fridde, og jeg sa ja. Det ble feiret med rødvin som vi hadde båret ned, riktignok orket vi ikke mer enn ca 5 slurker hver, det smakte faktisk bedre med vann. Der svette som vi var og med selskap av diverse småkryp ble vi enige om at nå er det oss mot røkla! ;-)

Takk for turen
Stian og Lina

 

Dag 23 og 24: Siste dager i nydelige Savannah

Du har ikke opplevd sørstatene før du har vært i Savannah, sies det. Og det er en veldig sjarmerende by med små parker, gigantiske eiketrær, hyggelige folk, smarte butikker og god mat. Vi har bodd på West Bay Street nær Market Sqaure og tasset rundt i byens historiske distrikt. Gårsdagen ble litt virrete. Vi snudde kartet litt etter vårt eget hode som ikke stemte helt med virkligheten og gikk en masse, ble veldig svette, kjølte oss ned med litt øl og endte opp med middag på Savannah Bistro. Det viste seg å være et godt valg. Spesielt desserten var minneverdig. Etterpå tok vi turen ned til elva og et par drinker på balkongbaren til Hyatt. Gode (og sterke) Margaritaer.

I dag har vi tatt en “Trolley-tour” og fått litt mer oversikt over bakgrunnshistorien til det historiske distrikt et fra en energisk yankee sjåfør opprinnelig fra New Jersey. Ikke alt var like “historisk” vi fikk også se stedet der Forrest Gump ventet på bussen i filmen …eh, Forrest Gump. Etterhvert ble det litt shopping i en koslig butikk kalt Mint og innehaveren der anbefalte oss å spise på byens (faktiske verdens) beste pizza-plass kalt Vinnie Van GoGo’s. Og det var god pizza, omtrent som på Ville Paradiso i Oslo. Nå har vi pakket og er klare for hjemreisen. Eller så klare som vi kan bli…

 

Dag 21 og 22: Savannah via Macon

På mandag forlot vi Nashville i retning Georgia. Jeg innså at det jeg trodde var et kuppelhue etter for mye honky-tonk var en fullverdig forkjølelse beregnet til orkanstyrke 2. Målet for dagen var å komme frem til Macon ca. midt i Georgia.

Hopp over dette avsnittet om du ikke er spesielt opptatt av musikk.
Det er en del som har spurt meg om hvorfor vi skal til Macon (ettersom de færreste har hørt om byen). Så jeg tar meg tid til å forsøke og forklare På denne turen gjennom sørstatene har vi vært innom fødeplassen til de fleste populære musikkformene fra forrige århundre. Jazz, Blues, Rock og Country. Alt dette kommer mer eller mindre fra sørstatene og da gjenstår det som simpelthen kalles Sørstatsrock. En sjanger som stjeler hemningsløst fra alle de forannevnte sjangere På slutten av sekstitallet ble denne sjangeren “oppfunnet” av brødrene Allman og resten av bandet deres i nettopp Macon. Bandet het selvfølgelig the Allman Brothers Band. Et annet og kanskje mer kjent band innen sjangeren er Lynyrd Skynyrd. Det var dagens forelesning i musikkhistorie og nå tilbake til reisebrevet.

Macon viste seg å være en koselig liten by (ca. 100-tusen innbyggere) og siden vi ikke hadde planlagt så nøye hvor vi skulle bo tok vi turen ned til turistsenteret. Vi kom frem fem minutter etter stengetid men fikk likevel hjelp til å komme oss til et Best Western-motell med rabatt på kjøpet. Etter innlosjeringen tok jeg en tur ned til kirkegården for å finne gravstedene til Duane Allman (gitaristen) og Berry Oakley (bassisten) fra … ja, the Allman Brothers Band.

Lina er ikke like levende opptatt av sørstatsrock generelt og Allman spesielt som meg så hun ble igjen på motellet for slappe av ved bassenget. Etterpå forsøkte vi å ta oss en tur ned i byen for å finne en restaurant men det viste seg at det ikke var lett å finne en åpen restaurant etter klokka sju i Macon. Så vi dro opp igjen til motellet og sjekket ut tilbudet i restauranten/baren der. Maten var vel ikke all verden å skryte av men det var en fin bar på en sliten måte. Dama bak disken kunne teksten på alle sangene fra jukeboksen og sa ikke nei til en tequila eller to og visste hva vi ville ha. Tja, det ble i hvert fall koselig sent.

På tirsdag var målet å komme seg til Savannah som er endemålet for turen. På veien ble det mye mat og mange omveier. Vi startet med å besøke Georgia Music Hall of Fame, nede i sentrum av Macon. Lengden på besøket ditt trenger strengt tatt ikke å være lenger det tar å si Georgia Music Hall of Fame. Ikke fordi det er få kjente artister fra Georgia (jeg nevner i fleng: Otis Redding, Ray Charles, R.E.M og selvfølgelig Allman) men fordi det var veldig lite informativt. Etterpå insisterte jeg på brunch på H&H Restaurant. I grunnen bare fordi dama som driver stedet pleide å lage mat for Allman når de turnerte på søttitallet. Hva kan jeg si om maten, en halv fritert kylling med mais, bønner og collard (har ikke helt funnet hva det er men det ser ut som kokt spinat og smaker verre). Med andre ord et realt sørstatmåltid.

Via et par oppslag i reisebiblioteket oppdaget vi, at vi var bare noen å miles unna Juliette som er den nesten forlatte byen som har den opprinnelige “Whistle Stop Cafe” kjent fra bok og film. Dermed ble den den omvei dit for å se hvordan det virkelig så ut. Ettersom brunchen fortsatt lå tungt i magen ble det ingen stekte grønne tomater på oss men en liten dessert hadde vi jo plass til. Resten av turen gikk på kryss og tvers av Interstaten og vi passerte både Dublin og Statesboro før vi kom frem til Savannah. Min tidligere nevnte forkjølelse hadde i løpet av natten nådd orkanstyrke 5 med mulighet for økning. Med andre ord måtte Lina kjøre hele etappen, i tilfelle jeg skulle få et nyseanfall. Hun loset oss trygt inn på the Promenade Hotel, som ligger nede i “gamlebyen”, og som vi fikk en god deal på fordi de holder på å pusse opp, uten det ser ut til å berøre oss.

 

Dag 20: Nashville

Etter en kveld med honky-tonk i Nashville blir du sliten. Ikke bare av hva du drikker men også av letingen etter plasser med musikk hvor bandet ikke høres ut som Garth Brooks, av oss er den type country nå døpt testosteron-country. Men vi en fant en plass med bluegrass, hvor fela og ståbassen var på plass, og da går det an å ha det gøy selv du du ikke er countryfan på din hals. Men før vi kastet oss ut i countrynatta, spiste vi veldig mye og veldig god mat på et Morton Steakhouse. Du trenger ikke annet tilbehør enn grønnsaker når en hel brokkoli blir servert i tillegg til en halvkilo mørt kjøtt! Sjokoladekaken til dessert som var flytende i midten var prikken over i-en!

Etter maten hoppet vi fra honky-tonk til honky-tonk, tipset overmåte til band vi likte, var litt ufyselige mot de (som i våre ører) var kjipe og hadde en veldig morsom kveld.

Søndagen startet sent, men godt. Etter brunch, tok vi turen til The Country Music Hall of Fame. Her fikk vi en gjennomgang av countryhistorien og muligheten til å høre gamle låter slik de låt når de ble innspilt for første gang. Etter å ha vært gjennom diverse musikk-museer i Austin, Memphis og nå Nashville begynner vi og få grei oversikt over amerkanske musikkhistore - hvertfall før 1970 ;-)

Kvelden ble relativt rolig. Vi svingte innom Tootsie en siste gang før vi gikk tilbake til Doritos, klesvask og HBO på hotellet. Utpå kvelden ble det fryktelig tordenvær og himmelen tømte seg, men dagen etter strålte solen like forbannet og alt var som før. Men like varmt som i Memphis ble det aldri, selv om gjennomsnittet lå på 99 Fahrenheit (ca. 38 varmegrader).

PS: Jeg har mistet telefonen min, så ring Stian hvis det er noe (Nå kan jeg endelig kjøpe meg en ny)!

 

Dag 19: Nashville

Etter en god natts søvn i “vanlige” (amerikanske senger er jo ikke som hjemme) senger har vi hatt en fornøyelig formiddag i downtown Nashville. Vi merker etterhvert at byene vi besøker på “musikkedelen” av turen vår har en tendens til å bli en tur fra souvenirbutikk til souvernirbutikk, men innimellom så dukker de virkelig historiske stedene opp, som er det vi faktisk kom for.

Etter å ha tråklet oss ned 2. avenue og opp Broadway mellom sørtstatsflagg og “God bless america”-skilt kom vi til Ryman Auditorium. Det opprinnelige innspillingsstedet for “the Grand Ole Opry” (radioshowet som har gått lengst i verden). På scenen har blant annet Hank Williams, Patsy Cline og Johnny Cash stått (leser du moder’n?). Vi tasset først rundt inne i selve salen og kikket på montre med utstillinger av de største stjernene som har deltatt. Når vi kom ned til scenen fikk prøve meg foran mikrofonen. Den ivrige leseren har kanskje lagt merke til at det har gått under en uke siden vi passerte krysset der Robert Johnson gjorde en avtale med jævel’n til jeg har sunget i mikrofonen i Sun Studios og til slutt opptrådt på Grand Ole Opry. Jeg ble riktignok ikke ropt opp igjen for seks ekstranumre som Hank Williams i sin legendariske debut her, men jeg hadde “a good ole time”! Vi betalte også 4$ ekstra for en guidet tur bak scenen, men det kunne vi nok ha spart oss ettersom den var fullstendig ombygd etter renoveringen på nittitallet og Caleb (vår noe nervøse og sannsynligvis ferske guide) ikke var direkte kunnskapsrik, men vi så nesten bakgården der “the Everly Brothers” ble oppdaget.

Etterpå stakk vi innom et trykkeri som har lagd mange av plakatene til Ryman, de har vært i drift siden 1879 og selger opptrykk av de originale litografiene sine, Lina likte også katta deres. Til slutt endte vi på Tootsie’s (Orchid Lounge) stedet som Hank Williams stadig vekk måtte hentes på etter pausen i radioprogrammet. Det var ikke alltid han ble med tilbake og femti år etterpå kan vi forstå det.

I skrivende stund er klokka halv sju her og vi er bare innom hotellet for å friske oss opp før vi kaster oss ut i lørdagskvelden med Nasville Honky Tonk og alt det måtte føre til.

 

Dag 18: Exit Graceland

Tre netter på Graceland Camping blant Elviser og Hillbillyer er over. Finalen var en konsert med TCB-band, symfoniorkester, korister og Elvis selv “live” på storskjerm i et konsertopptak fra Vegas tidlig på søttitallet. Når “In the Ghetto” kom var løpet kjørt. Jeg sippet sammen med alle damene med høyt hår og anerkjente kongen av rock’n roll. Dermed var det på tide å spenne på seg bilbeltet, vende Mississippideltaet ryggen og sette kursen mot alle cowboyers hjem: Nashville.

Hvor bor man man Nashville spør du? På Best (Country og) Western selvfølgelig. Denne kvelden går med til akklimatisering til madrasser, sengetøy og luftkondisjonering.

 

Dag 16 og 17: We’re going to Graceland

Vi nøt den siste dagen i god seng og prøvde å forberede oss mentalt på 3 dager i telt i stekende varme. Etter en omvisning på Cedar Grove var det inn i bilen igjen for Memphis var like om hjørnet. På veien passerte vi krysset der bluesgitaristen Robert Johnson for 100 år siden angivelig skal ha solgt sjela si til djevelen for å bli verdens beste til å traktere gitaren.

Vi var ikke helt forberedt på hva som kom til å møte oss i Memphis verken av varme eller ståheien rundt det som kalles Elvis-week som feires rundt dødsdagen hans 16. august hvert år. Det var kanskje like greit. All ære til alle som har sovet i telt på syd-og nordpolen - men hva med å prøve seg i et knøttlite telt i drøye 40 varmegrader og meget høy lyftfuktighet? Dere er herved utfordret! Uansett går det over all forventning, det er utrolig hva kroppen takler bare vi tar det med ro, drikker nok både av øl og vann, og avkjøler seg i bassenget.

Graceland Camping er perfekt plassert rett ved Graceland og vi har gangavstand til alt som skjer av underholdning (les: Elvis imitatorer) og et ukjent antall Elvis souvernir-sjapper. Også er det det mye rart og se på. Det er imponerende hvor mange som holder ut i skinndresser og Elvis-dresser i denne varmen og spennvidden er stor. Fra nyfødte babyer til eldre par forlengst passert gamlehjemsalder, i alle farger og fasonger.

En stopp på legendariske Sun Records var obligatorisk. Det var sannsynligvis den travleste dagen i året, men vi fikk omvisning etter hvert. Det var litt spesielt å tråkke rundt på linoleumen hvor Elvis, Johnny Cash, Jerry Lee Lewis, Carl Perkins og i senere tid bl.a U2, har gjort legendariske innspillinger. Mikrofonen som har blitt brukt til alle innspillingene var der fortsatt og Stian fikk leke seg litt med den :-) Vi fikk også med oss borgerrettighetsmuseet som er bygget rundt motellet hvor Martin Luther King jr. ble skutt i 1968.

Graceland har vi gjort i dag, på dagen 30 år siden Elvis døde. Køen var lang men det var verdt å vente litt. Selve huset er overraskende lite, men Elvis’ smak kom godt fram. Det var mye av alt, lyskronene var store, tremøblene massive i jungelrommet, som hadde grønt teppe på gulv og tak, og tvene var var såklart på plass i hvert eneste rom. Graven var overfylt med blomster, teddybjørner og gråtende damer.

Nå har vi hentet billetter til kveldens konsertopplevelse, “Elvis - Midnight in Vegas Concert”. Der kommer Elvis på storskjerm sammen med backingbandet hans, the TCB-band, live på scenen.

 

Dag 15 og 16: Farvel New Orleans - Hei Mississippi

Frenchman Street

Siste dag i New Orleans startet sent men godt, vi tasset i grunnen bare litt rundt i de franske kvartalene og gjorde et lite forsøk på å besøke St Lois Cemetary No.1 kjent for blant annet graven til tidligere omtalte Marie Laveau og gravplasscenen fra Easy Rider. Det hele strandet fordi vi som sagt hadde startet dagen sent, og gravplassen stengte klokka tre. Antageligvis like bra ettersom gravplassene i New Orelans er yndede steder for ranere. I stedet fant vi oss en bakgårdsbar som serverte Mint Julep og skrev noen postkort. Kvelden ble tilbrakt i områdett rundt Frenchman Street en gate med barer og restauranter og ikke minst musikk ut av hver dør. Vi var innom blues, swing og country på et par kvartaler og sannelig havnet vi ikke midt oppi en plateinnspilling. Så i oktober kan du kanskje høre oss hoie og klappe på den nye plata til Linnzi Zaorski.

Mississippideltaet

Veien ut av byen gikk tilbake langs samme rute som vi fulgte inn til byen så nok en gang så vi ingenting til ødeleggelsene til Katrina. I dag har vi fulgt Mississippi-elva nordover inn i staten Mississippi og selv om vi har kjørt veien merket som the Great River Road har vi sett bemerkelsesverdig lite til elva. Likevel har det vært en fin og rolig kjøretur med første stopp i St. Fredriksville for lunsj på koselige Magnolia Cafe. Stedet ble styrt av en dame som sannsynligvis ble lei av livet som bryggesjauer og stedet slo seg på kafedrift. Dagens var røde bønner og ris og den var god selv om det kanskje ikke var det lureste valget når man har flere timer i bil foran seg. Målet for dagen var å komme seg til Vicksburg ca halvveis mellom New Orleans og Memphis og ved inngangen til Mississippi-deltaet. Vi visste egentlig ikke så mye om byen men det viser seg at byen spilte en stor rolle i borgerkrigen pga beliggenheten i forhold til elva. Nordstatene med General Grant i spissen beleiret byen i 49 dager før de til slutt vant kotrollen over elva.

A mansion on the hill

Hvor overnatter man i en by med en slik historie? Jo, man legger seg inn på Cedar Grove Mansion, stedet General Grant tok som hovedkvarter etter overgivelsen. Nå har vi riktig nok ikke tatt oss råd til et rom i selve hovedbygningen men tatt til takke med et lite krypinn ved siden av svømmebassenget. Rommet byr på peis, badekar med løveføtter og en velkomst -sherry, så vi klarer oss nok.

Middag spises selvfølgelig i hovedhusets gourmetrestaurant og avsluttes som seg hør og bør med et par friske Mint Juleps på “trammen”. Takk og lov for lavsesongen.Tudelu!

PS! Dette skrives rett ved siden av Beale Street i Memphis

PPS! Jeg har bare i igjen 13 porsjonssnus og Amerikansk Smokeless Tobacco er ikke det samme.

 

Dag 14 og 15: New Orleans

Vi forlot Holiday Inn og suste videre mot “the Big Easy” - New Orelans. Denne byen er kjent for jazz, voodoo og Mardi Gras, men etter katastrofen i 2005, kanskje aller mest omtalt i forbindelse med stormen Katarina som ødela 280 000 hjem for det meste i de fattige områdene av byen. Foreløpig har vi ikke sett noe til ødeleggelsene og siden vi ikke har vært her tidligere er det umulig å vurdere om stemingen har endret seg. For dette er en fantastisk by!

Vi bor på Bourbon Orleans midt i det Franske kvarteret, og rommet vårt vender ut mot Bourbon Street - partygata. Den er forøvrig ikke verdt å bruke så mye tid på, det er en eneste stort virvar av puber, souvernir-sjapper innkastere og fulle folk.

Vi startet vår første dag i New Orleans med i jazzbrunsj-buffet i bakgården hos the Court of Two Sisters. Der smakte vi på jambalaya (kylling, ris, grønnsaker og cajun-krydder), skildpaddesuppe, cajun-pasta, ambrosia (div. frukt med revet fersk kokos). Fantastisk mat i nydelige omgivelser. Etter at magene våre var fylt på randen av det som er forsvarlig, fant vi veien til Voodoo-museet. Det var spennede, men ikke spesielt skummelt. Her var alt som kunne forventes av slanger på glass, allgatorhoder, hodeskaller, voodoo-dukker og ikke minst historien om Marie Laveau, voodo-dronningen.

Etter at vi hadde brukt dagen på å tusle i det franske kvarteret sammen med joggende folk i røde kjoler, såkalte Hashers hoppet vi i hotellbassenget. Der fikk vi erfare hvordan frusterte fruer fra forstedene fester når de er på vill og gæær’n ferie New Orleans. Det er visst vanlig å ta seg en helg for å feire at barna har begynt på skolen igjen! Etterhvert kom vi snakk med Jimmy og Jane fra Alabama. De var et avslappet par med voksne barn som pleide å dra til New Orelans ny og ne. Jimmy hadde lagt merke til Stians tatovering og var interessert i historien bak. Siden det ikke var noen historie syntes han vi måtte finne opp en - så kjære venner, Stian var ikke med meg på Intererrail for 10 år siden. Han var i et norsk fengsel og det var der han fikk tatovering, ikke i Praha som dere har trodd!

Jimmy and Jane: We’re explaining the story behind Stian’s tattoo ;-) Nice meeting you both, if you ever come to Norway - give us a call!

Etter badingen tok vi turen ut av kvarteret til Tipitina, en konsertarena litt mindre enn Rockefeller. Før konserten med Stanly Jordan måtte vi spise litt og der dumpet vi helt tilfeldig bort i den fantastiske restauranten Dick & Jenny’s Den anbefales på det sterkeste! Billig og veldig bra nabolagsrestuarant som visst var på topp-10 i New Orleans. Konserten var veldig bra, Stanly Jordan var ganske så fantastisk på sin gitar. I 2. sett fikk han med seg både trommer og bass.

En taxisjåfør som hadde bodd to år på Tøyen kjørte oss hjem etter konserten, og snakket fortsatt litt norsk. Han har ei søster som bor rett bak Legevakta i Hausmannsgate. Det er vel ikke nødvendig å si at det har vært en fantasisk dag??

 

Dag 12 og 13: Austin

Etter at vi endelig ble innstallert på et Holiday Inn med utsikt og det hele har vi hatt to dager med ekstrem varme, shopping, musikk og mat.

Musikken

Austin liker å kalle seg “the Music Capitol of the World” og så langt er det egentlig ingen som har giddet å motsi dem og det kan ikke underslås at dette er hovedgrunnen til at vi la turen innom. I løpet av et par varme kvelder har vi fått med oss James McMurtry (vi hadde heller ikke hørt om ham før og det var halve moroa) pluss et par band vi ikke husker navnet på en gang. Greia er jo at man kan tasse opp en gate fylt med barer og alle har tre band som spiller i løpet av kvelden. Vi allerede begynt å leke med tanken på å dra tilbake for South by Southwest (en slags :bylarm i n-te potens) en gang i fremtiden, noen som har lyst til å bli med?

Maten

Når man er i Texas er det egentlig bare to ting man forventer av maten: At det er mye og at det befinner seg barbequesaus i umiddelbar nærhet. Texaner’n liker å fritere maten og i utgangspunktet har vi ikke så mye imot det, men det kan muligens overdrives. Dette er de mer eller mindre herlige friterte rettene vi har mesket oss med uten egentlig å gå for fritert mat, det bare ble sånn.

• Fritert kyllingburger
• Kyllingfritert biff (fritert på samme som fritert kyllingburger)
• Friterte kyllingvinger
• Friterte løkringer
• Friterte grønne tomater (akkurat som i boka/filmen Stekte grønne tomater på Whistlestop Café)
• Friterte fylte Jalapenos (fylt med tre typer ost og kylling. Så godt at gode kristne må avstå)

Jeg har forøvrig slått fra meg krokanen men kan likevel nevne at jeg har spist en godkjent is med ristede mandler, jeg regner ikke med å komme nærmere.

Dyrene

Town Lake er hjem for mange dyr. Vi så en drøss med skillpadder som visst nok ikke har noen naturlige fiender i sjøen og derfor formerer seg ganske friskt. Mest kjent er nok flaggermuskolonien på ca 750 000 dyr som holder til under Congress Bridge. Det var ganske sært å stå på brua og se dem dra ut for å spise etter at det ble mørkt

Kjendisene

Austin er proppfull av kjendiser og dette er noen av kjendisene vi ikke så en snurt av: Willie Nelson, Lance Armstrong, Kinky Friedman (ja da, han er kjent du visste det bare ikke før nå), George W. Bush (han bor visst i Washington for tiden), Robert Rodriguez og Renee Zellwegger.

 

Dag 11: Ankomst Austin

Etter to dager for det meste på Interstate 10 kom vi endelig frem til Austin i kveldinga. Her gikk på vår første smell i form av dårlig planlegging. Vi hadde sittet i bilen i god tro og lest i reisebiblioteket vårt om flotte moteller i sentrum rett ved der “alt” skjer og tenkt som så: Da legger vi oss vel inn der. Men det er klart når det er de samme to motellene som står anbefalt i tre forskjellige bøker og det faktisk ikke bare er oss som er på tur i dette landet, ja så kan dere tenke dere selv. Etter å ha fått bekreftet at det ikke var rom til oss i herberget på de to hotteste motellene var i fortsatt ved relativt godt mot. Det skulle videre vise seg at det slett ikke var lett å finne rom i hele sentrum og stemningen sank raskt. Det må bemerkes at dette i grunnen bare gjaldt undertegnede som satt bak rattet med synkende blodsukker og lyst på Austins natteliv.

Dagens uminneverdige samtale(r)
Lina: Do you have any available rooms for this and the following two nights?

Resepsjonisten: No, I’m sorry we’re fully booked through the weekend

Stian: Hrmph!!!

Gjentas til du blir lei, og reiser ut på motellstripa ved innkjøringa til byen, booker deg inn på et av de vanlige gjennomfartsmotellene og bruker resten av kvelden på å finne et hotell i sentrum via det fantastiske internettet. Til slutt fant vi et rom på Holiday Inn, vi har til og med oppgradert til “Lake View”. Om det koster? Ikke spør, for nå er vi klare for to knalldager i Austin, og resten av overnattingene blir nok booket på forhånd.

 

Dag 10: Flagstaff-Tombstone-El Paso

Etter en snarvisitt på Route 66 (som viste seg å bli næremere 200m enn noen kilometer), raskeste vei til Austin viste seg nemlig å gå temmelig rett sørover i Arizona. Så vi har passert både Phoenix og Tuscon i dag. Vi skjønte etterhvert at vi kom til å passere El Paso og det virket som et fornuftig overnattingsted på veien. Det var veldig mye Highway Patrols i Arizona og vi hadde nok litt flaks ved et par anledninger. Men nå har vi funnet ut hvor de står!

En avstikker til Tombstone - “The town to though to die” fra Interstaten var en morsom opplevelse. Selv om byen en temapark har de klart å bevare den mer eller mindre orginal slik den ble etablert som gruveby i 1877. Men det er skyteepsioden hvor Wyatt Earp og Doc Holiday drepte tre mistenkte kvegtyver 26 oktober 1881, som har gjort byen legendarisk. Historien har ikke blitt enig om hvorvidt Wyatt Earp var den noble sheriffen som vernet om byen sin eller om han bare var en en cowboy på lik linje med kvegtyvene han drepte. Uansett lever byen i dag godt på hendelsen. To ganger om dagen spiller skuespillere sheriff og cowboys til ære for turistene. Vi opplevede opptakten i den støvete gaten, finalen kostet litt dollars og det var vi for kjipe til å betale og fortsatte heller videre mot El Paso.

I dag var vi kjørt 700 miles, inkludert en 50 miles avstikker for litt trøbbel i Tombstone, og er endelig i Texas. Etter gårsdagens kjipe motell-opplevelse satset vi på en kjede denne gangen. Nå er vi tygt innslosjert på Super 8. Rommet er fint, rent og billig, men vi har har en del romkamerater i form av kakerlakker. Og de er STORE (Texas size). God natt…

 

Dag 9: Flagstaff

Etter turen opp igjen fra Grand Canyon var vi ganske slappe og måtte kjøre på skift de to små timene det tok oss å komme til Flagstaff i sprutregnet. Vel fremme i en av motellgatene var vi så likegyldige at vi gikk for det første som annonserte med trådløst internett og vaskeautomat, det uglamorøse Canyon Inn. Når vi kom inn på rommet innså vi at det første nødvendigvis ikke er det beste. For så si det på en annen måte, om vi ikke fikk bruk for soveposene våre i Grand Canyon så kom de til sin fulle rett her.

Det var på høy tid med litt klesvask så vi cruiset bort til nærmeste bensinstasjon (50m men det regnet jo fortsatt) og bunkret opp med en sixpack, Doritos og vaskepulver. Så alt ble det en trivelig kveld på motellet med klesvask, øl og fire epsioder CSI på rappen mens vi kjente at musklene ble stølere.

Nå går turen videre til Austin og GPSen vår sier at raskeste veien er 1150 miles (185 mil) som faktisk er litt lenger enn det vi har kjørt tilsammen så langt. Derfor må vi nok regne med en overnatting underveis. Vi starter med noen kilometer langs den berømte Route 66.

 

Dag 8: Grand Canyon

Etter luksus i Las Vegas var det tid for hiking og telting i Grand Canyon, men først måtte handle de siste sakene for å kunne tilbringe en natt i villmarken sammen med skorpioner og klapperslanger. Vi kom litt sent i gang, men var på plass med oppakningen vår en time før solnedgang. Det er umulig å beskrive hvor stort dette juvet er og vi har bare sett en liten del. Vi satte avgårde på stien ned til Indian Gardens som var 7,5 km nede i canyonen, der hadde vi fått teltplass. Etter en time gikk sola ned og det begynte å bli mørkt. Det ble det vanskelig å se stien som var mildt sagt ujevn. Men alltid beredt som vi er, var lommelykta med i sekken. Dessuten så vi tordenvær i det fjerne som lyste opp himmelen, og da følte vi oss to små hobbiter på vei mot Mordor, men mistet slettes ikke motet! Indian Gardens var jo langt hyggeligere enn som så. Da vi kom fram var det bekmørkt, men siden jeg hadde med meg teltmesteren fra Stange var det ikke noe problem å sette opp teltet :-)

I dag tidlig våknet vi tidlig, men slettes ikke uthvilte, kvart på seks. Tynne liggeunderlag gir sjelden god søvn og vi lå og svettet selv uten uten soveposer nesten hele natten. Etter en liten runde for å se hvordan området så ut i dagslys pakket vi sammen og la i vei. Vi brukte drøye tre timer ned delvis i mørke og var spente på hvor lang tid vi kom til å bruke opp 7,5 km med 1000 meter stigning. Såklart var det slitsomt med oppakning og varmen, men med vann, energisjokolade, nøtter og annen flott turmat er det utrolig hva man kan utrette. Inkludert en halvtime pause og fotografering underveis, brukte vi fire timer opp til toppen.

Hele turen var helt spesiell. Grand Canyon er et naturreservat og langs hele ruta møtte vi fjellgeiter, rådyr, ekorn og salamandre. På veien opp seilte kondorer over hodene på oss. Vi så ikke noe til de mindre hyggelige dyra. Vi er strålende fornøyd, det var verdt slitet.

 

Dag 7: Las Vegas

Nå har vi gjort det vi trenger i denna byen som er som Danskebåten på syre.

Her følger en liten liste over hva man bør og ikke bør gjøre i Las Vegas (basert ca. 48 timers erfaring):

• Legg deg inn på et av de store casino-/resorthotellene på stripa og nyt utsikten til fulle
• Ta turen innom et par av de gamle kasinoene men ikke ta bilder der med mindre du har lyst til å snakke med en sikkerhetsvakt.
• Slapp av noen timer ved poolen og drikk en Margerita men ikke bad med lommeboka i badeshortsen
• Tips en lettkledd servitrise mye mer enn servicen strengt tatt tilsier
• Ta en kveld i gamle Vegas, dvs si Glitter Gulch langs Freemont Street og innse at amerikaneren skjønner seg på neon
• Stikk innom en all-you-can-eat-buffet og lat som du er Doug Heffernan
• Sett 100$ på ruletten men aldri på svart
• Når du får valget mellom flere slag øl velger du alltid Sierra Nevada

I morra tidlig går turen videre til en sårt tiltrengt kroppslig anstrengelse, overnatting nede i Grand Canyon. Jeg tipper at internettilgangen der bare er marginalt dårligere enn her dvs. ikke-eksisterende (men så slipper vi sikkert å betale for det også). Så dere hører neppe fra oss før vi har kommet oss opp igjen og er vel innlosjert i Flagstaff en liten filletur unna Canyon.

Dagens minneverdige samtale
Meg som på telefon forsøker å forklare hvorfor jeg ikke er fornøyd med internettlinjen vår som faller ut hele tiden.

Meg: When I manage to get it up, it drops down again pretty fast.

Jeg innså kjapt hva jeg hadde sagt men klarte å holde meg, og damen i den andre enden var ekstremt amerikansk og business-like så hun hadde ikke tenkt å le. Hun fortsatte bare som vanlig.

Supportdamen: Does this happen everytime you try?

Meg: Yes!

Det bra kameraet ble igjen hjemme i dag så dere får greie dere med mobilbildene mine.

 

Dag 6: Barstow - Las Vegas

Vi forlot $39 per-natt-motellet i Barstow, handlet litt frokost og fortsatte videre på I15 mot Las Vegas. Etter 2 timers kjøring reiste byen seg mot oss midt i ørkenen. Vi fant hotellet etter en relativt lovlig U-sving på the Strip og sjekket inn på MGM Grand. Rommet vårt ligger i 16. etasje og utsikten er som det skal være i Vegas, til mye neon, svære hoteller og casinoer. Vi fikk med oss vannshowet utenfor Bellagio både i dagslys og på kvelden, og gikk mye i øvre del av stripa. Det ble ikke gambling i går, vi brukte tiden til legge opp strategien og i kveld skal vi se om den funker…

Men dette er en sinnsyk by - både på godt og vondt, og det er vel unødvendig og si at det er veldig varmt.

 

Dag 5: Monterey - Big Sur - Barstow

Etter en dag uten nettilgang følger her gårsdagens reisebrev. Vi kom oss som “vanlig” opp i grålysningen og var på veien klokka 10. Ruta for dagen var ikke akkurat en rett linje. Vi startet nedover langs kysten suste forbi Carmel (by the sea …som muligens er det fulle navnet og stedet der Clinter’n har vært borgermester) og kom ut på “the Big Sur”. Lina fikk nok svinger å styre med mens jeg slet med kameraet. Det ble mye sightseeing i fart for å si det sånn. Dessverre, men tydligvis ikke uvanligvis, var det en del tåke den første strekningen så utsikten var kanskje ikke så fet som vi kunne håpe på. Men for all del det var et fint stykke natur med bratte klipper og skog i liene som brått endret seg til flat åpent landskap samtidig med at tåka forsvant bak oss. Her vi fikk vi oss en stopp for å se noen elephant seals (er ikke helt sikker på hva de heter på norsk men som dere kan tenkte dere var det noen svære seler) som lå solte seg på stranda, før vi svingte innover i landet i retning Las Vegas. Vi hadde innsett at vi ikke kom til å komme frem på en dag så vi ba GPSen vår finne raskeste vei til Barstow som er mest kjent for å ligge midt i mellom Los Angeles og Las Vegas.

Etter en noe kjedelig bit på ca. 100 miles med omtrent bare to svinger kom vi inn i Mojaveørkenen og det var for så vidt fortsatt få svinger men det var et flott landskap å kjøre i gjennom med sola i ryggen.

PS Jeg fortsatt ikke spist en is dette landet og det begynner jo å ligne en parodi men jeg håper på Vegas og en velassortert iskrembar.

 

Dag 4: San Francisco - Monterey

Vi avsluttet gårsdagen med en middag på Little Joe’s, resturanten i første etasje på hotellet, der vi blant annet hadde selskap av Little Joe og Malteserfalken fra filmen av samme navn. “Malteserfalken” ble delvis spilt inn på hotellet vi bodde på. Det ble en realtivt rolig kveld for unge kjekke mennesker med jet-lag og påfølgende early-rise i dag tidlig - klokken seks. Men det passet bra for vi skulle pakke og komme oss på fergen til Alcatraz i god tid før ni tirsdag morgen (onsdag klokken ni, men det fikk vi vite litt senere…stand-by køen reddet oss).

Alcatraz var veldig bra. Hele øya var forblåst og nesten litt skummel i seg selv. Omvisningen i fengselet var imponerende. Vi fikk innsyn i hvordan det var på fengselet blant Al Capone, Birdman og Machinegun Kelly. Etter opppholdet i fengselet hentet vi bilen, sa på gjensyn til San Francisco og lette fram Monterey på kartet. Men først kjørt vi litt att og fram på Golden Gate. Fin bru. Vi fant ut at GPS er menneskets beste venn og fant “uten” problemer veien ut av SF til Montery. I Montery fant vi Cypress Garden Hill Inn og ettehvert Monterey Live hvor gamle jazzgubber koste seg på scenen. Det smittet - vi holdt ut til nesten tolv og det er ny rekord ;-)

 

Dag 3: fortsatt i San Francisco

Jammen våkner man tidlig på i denna byen. I dag våknet vi halv sju, og vi er liksom på ferie. Kanskje like greit så har vi fått sett litt i dag også. Vi tok bussen opp til Ashbury Height (det gamle hippiestrøket i byen som tidligere hadde berømtheter som Greatful Dead og Hunter S. Thompson boende). Vi så ikke så mange hippier men en del raringer var det jo og ganske mange tiggere. Vi spiste forkost der før vi gikk videre til Golden Gate Park som i grunnen ikke har noe særlig med brua av samme navn å gjøre. Der besøkte vi the Japanese Tea Garden, og først trodde jeg at vi hadde blitt lurt for jeg så ingen gardister. Så kom jeg på at de japanske tegardistene sikkert er ninjaer og da var det ikke så rart at vi ikke så dem. Tilbake i Ashbury Height fant Lina en veske hun måtte ha og jeg en cd jeg sikkert liker.

En busstur senere tilbake i sentrum og med litt bedre informasjon enn i går fant vi statuen av Andrew Furuseth. En kar fra Åsbygda (hjemtraktene altså) som var en av frontfigurene i kampen for å få godkjent fagforeninger for sjømenn. Fatter’n er allerede informert og godt fornøyd :)

PS På krokan-fronten er jeg like klok (eller like dum, om du vil).

 

Dag 2: San Francisco

Etter en tidlig start, inkludert leting etter mitt pass som seg hør og bør, tuslet vi ut i byen. Vi dumpet borti Coit Tower og beundret utsikten, spiste Clam Chowder på Warfen, lette etter statuen av Andrew Furuseth fra Åsbygda som vi ikke fant og jeg tok en masse bilder av høye hus.